Ytterdøren bli plutselig revet opp, og i døråpningen står to menn. Så å si samtidig får de øye på det rare som ligger på gulvet midt i rommet;
-"Hva i all verden er det rare som ligger på gulvet midt i rommet?"
-"Ser du ikke det?"
-"Nei!" Ring..... -"Det er en..."
Ring..... Telefonen ringer for annen gang. Lars slipper irritert skrivemaskinen og griper telefonen isteden......Ja hallo!
- Hei gutter, det er Ada Haug fra Barne og Ungdoms-avdelingen. (Senere bare kjent som Bjarne og Ungdoms-avdelingen). Er jeg kommet til KLM nå?
- Nei, du er kommet til Braathens SAFE.
- Jeg mente ikke flyselskapet, jeg mente komikerne.
- Komikerne Braathens SAFE?
Lars kan være umulig når han først setter i gang. Men omsider, idet Ada var i ferd med å gi opp å legge på, klarte Trond og jeg å fravriste ham telefonen og dermed var serien om Brødrene Dal et faktum. Det vil si, mer komplisert enn som så var det faktisk.
Det begynte med at BUD (Bjarne og Ungdomsavdelingen) ville ha KLM (ikke flyselskapet) til å lage 6 halvtimes programmer. Vi aksepterte og satte igang å skrive. Et magasinprogram fant vi først ut - med diverse faste innslag - og med et gjennomgående hovedtema i hvert program. Da vi etter en uke endelig hadde funnet 6 hovedtemaer, ringte telefonen igjen; Det var BUD som lurte på om vi isteden kunne lage 10 stk 10-minutters programmer - som en føljetong med kontinuerlig handling.
Det var ikke annet enn å sette seg ned og begynne på nytt, dvs. et av de 6 hovedtemaene vi hadde funnet, var en ekspedisjon oppover en elv i ødemarken - kunne den utvides? Fra 10 minutter til 10 ganger 10 minutter. Tvilsomt, tenkte vi først, men da manuskriptet var ferdigskrevet, var det faktisk vi som måtte ringe BUD for å be om å få øket sendetiden til 13 ganger 15 minutter.
Manusarbeidet begynte rett etter påske 1978, og for at vi skulle skåne hus, hjem og familie så mye som mulig, jobbet vi hjemme hos hverandre på omgang. Kontoret i NRK var alt for lite til at vi kunne spille ut ting skikkelig. Når KLM (ikke flyselskapet) skriver manus, går det nemlig hardt for seg (gammelt jungelordtak -dvs. den gangen var det forholdsvis nytt) Vi var altså enige om at vi skulle på en kanoekspedisjon oppover en elv i villmarken - en slags oppdagelsesreisende i Thor Heyerdahls ånd. - Heyerdahl hadde jo en farkost som het Tigris - da kan vi ta nummeret etter og kalle vår kano Ellevegris - Ja, men siden vi skal padle på en elv, kan vi jo kalle den Elvegris. - Ok, greit, men hvor skal vi padle? - På en eksotisk flod midt ute i ødemarken hvor ingen har satt sin fot. - Tenk på budsjettet da gutter, dette er NRK. - Eh.. en eksotisk flod midt ute i ødemarken, rett utenfor Oslo, der ingen før har satt sin fot. - Og hvem er vi? Vi burde finne noen typiske norske navn... - Jeg synes vi skal være brødre.... hva med brødrene Sand... f.eks Kristian, Lille og Kvikk.. - Eller Hei Sand, Hopp Sand og Fallerallera, han tredje kan være halvbror... - Hva med brødrene Foss - Høne, Hvitting og Sisy? - Kunne vi ikke kalle oss brødrene Dalen, for da kunne jeg nesten beholde mitt vanlige navn: Mjøn Dalen... - Og hva skulle vi hete da? Setes og Fyllings? - Gutter, gutter, vi reiser jo t Thor Heyerdahls ånd, ikke sant? Da burde vi jo også kalle oss brødrene Dal etter gamle Thor-Heyer Dal.....
Og omtrent på denne måten ble manuskriptet skrevet i løpet av 2-3 måneder. Grunnen til at jeg i den ovenstående samtalen ikke har forklart hvem som sa hva, er fordi vi alltid snakker i munnen på hverandre og derfor aldri vet hvem som sier hva.
Slik ble altså Elvegris oppkalt etter Tigris, brødrene Dal etter Thor-Heyer Dal og Professor Drøvel oppkalt etter den lille dingsen som henger ned fra ganen bakerst i munnen og som gjør at vi snorker. Og hele serien ble spilt inn, i henhold til budsjettet, på 'Overfloden' eller rettere sagt en strekning på ca. 200 meter av Sørkedalselva, en eksotisk flod midt ute i ødemarken, i utkanten av Oslo, der ingen før hadde satt sin fot. Skjønt "ingen" var vel å ta i. Samtidig som starten av innspillingen gikk nemlig starten for bygging av et nytt byggefelt rett oppi åsen, så en mer frustrert lydmann enn han vi hadde med oss, skal man lete lenge etter.
Den litt uventede reaksjonen etter at serien var ferdig sendt rundt påsketider 1979, var at voksne syntes den var morsom, mens barn syntes den var spennende. Dette tok vi hensyn til da vi lagde oppfølgeren, Brødrene Dal og Spektralsteinene. Vi lagde den bevisst mindre crazy (ikke så veldig) og mer spennende. Serien var jo tross alt beregnet for barn. Men siden "Spektalsteinene" går i reprise på TV i disse dager, så vil jeg ikke røpe noe av handlingen. Det jeg kan røpe er slutten på den sketsjen vi skrev på da vi ble avbrutt av en telefon i begynnelsen av denne artikkelen:
- Hva i all verden er det rare som ligger på gulvet midt i rommet der?
- Ser du ikke det?
- Nei.
- Det er en ål.
- Ja, men den er jo i biter...
- Ja, den er røket......